Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. Du har sikkert hørt denne teksten en gang. Den har blitt brukt, misbrukt, overbrukt og latt være å bli brukt.
Idag fikk den en ny mening.
Vi bor for øyeblikket i Poi Pet (Kambodsja), på en YWAM base. YWAM står for “Youth with a Mission” (“Ungdom i Oppdrag” på norsk), og oppdraget hentes fra Matteus 28 (Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lær dem å holde alt jeg har befalt dere).
Vi deler altså dette oppdraget med de unge voksne som bor her på basen.
Vi begynte dagen med å be for hverandre. Chelsea, som hadde ansvaret for å organisere morgenbønnen, hadde organisert det slik at vi alle fikk et stykke papir med et nummer på. Det var det hele. Ingen visste hvilket nr tilhørte hvem, bare hun (og Gud), og meningen var å be og snakke med Gud om personen som nummeret tilhørte.
En del forbønn er sikkert såpass generelt at det passer til alle og enhver, men Gud snakket til Jesse som ba for #16 (som etterpå viste være meg), om hvor glad Gud var i meg. Joda, det passer til mange.
Gud sa mer til ham, mer spesifikt, men det som slo meg var dette:
Jeg hadde delt med Chelsea for cirka to uker siden at jeg likte å være med Jesus i skogen. Jeg elsker furutrær, og liker å bare sitte der med Ham. Jeg sier ikke så mye, og Han sier ikke så mye. Og det er ikke nødvendig.
Bente sa til meg at hun syntes det var fint at Gud viste så tydelig at Han er der og vil snakke med oss.
Gud vil at jeg skal elske andre, men Han vil enda mer at jeg kjenner Hans kjærlighet. Det samme gjelder deg.